Da jeg satte kursen hjemover en dag, tok det ikke lang tid før regnet begynte og pøse ned. Febrilsk søkte jeg dekning i nærmeste busskur og satset på og redde de tørre delene av klærne mine, ved og ta på meg nyanskaffet regntøy. Ut i regnet igjen, men regnklærne skulle vise seg og lekke like mye som den berømte silen. Tråkke ivei med tunge gjennombløte klær, mens vinden pisket regn i ansiktet og man ser ca 10 meter. Dette ble en slags konstant tilstand som etter en time truet med og ta helt knekken på meg. Jeg var imidlertid nær den berømte wagmeer baren og bet tennene sammen mens jeg tenkte på ølen som ventet der fremme.
Baren er helt tom, som vanlig på en forrykende uværsdag, så bareieren, kona og dattera sitter og ser på tv. Plutselig stiger en stor silhuett inn fra regnet, vrenger av seg på overkroppen og ber om den sterkeste ølen de har.
De så ut som de hadde sett mannen med ljåen sykle i takrenna, så mens jeg klukklo inni meg, gjorde jeg meg ekstra barsk John Wayne style. Bartenderen var nok ikke vandt med at hans dyrebare Trappist Beer gikk ned i denne farten. Etter litt løs konversasjon, som omfattet at verdens sterkeste mann også kom fra OL-byen Lillehammer, følte jeg meg i olympier form og stupte ut igjen i regnet.
Veien hjem var forsåvidt nokså hard nok, ble fullstendig gåen, men jeg gliste hele veien.
No comments:
Post a Comment